Ja, det gjorde den faktisk. Nå lurer dere sikkert fælt… Gjennom min tid som «blogger», har mange av dere sett både sukk og jubel i forbindelse med min bunads søm. Den aller første bunaden jeg sydde helt selv, var en Bergensbunad til min eldste datter sin komfirmasjon (14 år siden) . Den neste, ble en nordlands herrebunad til mine tre yngste barns far. Jeg storkoste meg med jobbene. Elsket å jobbe med gode naturmaterialer, hadde en fantastisk læreprosess hva angår godt gammelt håndverk, kjente på en stor glede ved å sy et så vakkert plagg til noen jeg var glad i og følte meg utrolig stolt når antrekket vel var ferdig. Etter disse har det blitt mange – til familie, men også etterhvert til andre. Når jeg for snart 3 år siden, var veldig «gravid» med nettbutikken «todamer.no«, ble plutselig bunads sying en nødvendig del av en arbeidsdag. Satt og grublet på hvordan jeg skulle klare å finansiere alt – datautstyr, web-løsninger, implementering av egnedefinerte tilpasninger ….. Ideene var geniale og mange, men slikt koster……….. Disse tankene hadde jeg mens jeg satt og sydde på en bunad, og da gikk plutselig rullegardina opp. Det var jo det som var løsningen – finansiere det hele ved å gjøre noe jeg allikevel syntes var kjekt. Hev meg på telefonen og gjorde avtale med Mosoft umiddelbart, og tro det eller ei, allerede uken etterpå hadde jeg 3 nye ordrer på bunader inne. Det har altså blitt mange i løpet av denne tiden. Det sier seg selv, at etterhvert som både butikk og nettbutikk har vokst, har også arbeidsmengden vokst, og jeg har oftere og oftere både tenkt og uttalt at nå ønsker jeg å slutte med å sy for andre. En bunad er for de aller fleste mennesker det ultimate festplagget. Det er det plagget de bruker mest penger på i hele sitt liv, og et slikt plagg skal etter min mening syes med kjærlighet. Kjærlighet kan ikke kjøpes, og når pengene er det som er igjen av motivasjon for å gjøre en slik jobb, skal man gi seg – I hvertfall jeg. Hver vår, når det har stått på som verst, har jeg tenkt, – at dette er siste gang. Heretter vil jeg bare sy til folk jeg er veldig veldig glad i. Om det er stoltheten min når noen har kommet og sagt at de har fått anbefalt meg for jeg gjør så vakkert arbeid, om det er «grådighet», eller om det er «snillisme» – ønsket om å hjelpe når noen ber – vet jeg ikke (Sannsynligvis en kombinasjon), men hvert år har jeg i hvertfall gått i samme fella – nemlig tatt på meg nye oppdrag, og som oftest mer enn jeg egentlig har kapasitet til. Denne våren har jeg imidlertid klart det. Jeg har klart å si nei. Jeg har klart å si at : «Det har jeg desverre sluttet med». Leverte en Nordlandsbunad i slutten av februar, og sa til kunden, at hun måtte «teste den godt»: Dersom det var noe som skulle rettes/endres, ville jeg ha den inn igjen før påske, for hvis hun kom i mai, hadde jeg sluttet og sy. Syntes jeg var kjempeflink som klarte å gjøre noe med det når kjærligheten ikke var tilstede lenger. Denn våren skal jeg altså gjøre ferdig de jeg har tatt på meg og så er jeg klar for et nytt forhold. Skal sy 3 Askøy damebunader og en Sunnfjord herre. Jeg må dog bemerke, at mitt forhold til disse plaggene ikke er helt uten kjærlighet. Jeg har en stor porsjon yrkes stolthet, og er full av takknemmelighet til de menneskene som har valgt ut meg til å lage plagg de kal ha resten av livet, så jeg skal «avslutte» som en idrettutøver som gir seg på topp – med 4 kunstverk .
Så er det slik da, at i det et forhold tar slutt, er det åpent for å ønske velkommen et nytt. Så også hos meg. Når jeg sklal slutte å sy bunader for penger, betyr ikke det at jeg skal slutte å sy, – bare at jeg kan få tid til å sy noe jeg virkelig har lyst til – til meg selv eller til noen jeg er veldig glad i. Som «belønning» til meg selv, og bekreftelse på at jeg nå virkelig har avsluttet et kapittell, har jeg bestilt og fått i hus mitt nye kjærlighetsforhold. Et jeg skal ha mange trivelige «dater» med i tiden som kommer. For mange mange år siden, ble jeg oppmerksom på en drakt som var utroooooolig vakker, og som har et historisk sus som overgår alle tenkelige norske bunader. Det var kjærlighet ved første blikk, og jeg har siden jeg så den første gang, hatt lyst til å lage den. Nemlig Sagadrakten. 
Den er vikingeinspirert, og broderiet er er kopier fra motivet på Bayeux teppet som forteller om slaget ved Hastings i 1066. Smykkene er keltisk inspirerte av Iona korset fra 800 tallet og hele drakten er håndsydd i 100% naturmaterialer.
Broderipakken er nå i hus og gjett om jeg GLEEEEDER med til samværet med min nye flamme (hva håndarbeid angår 😀 )
Jeg vet faktisk ikke hvem jeg skal lage den til enda. Har en datter på 12, som så langt ikke har fått velge seg en bunad (selv om hun har en) Kanskje hun blir facinert og har lyst på denne. Har også en datter som fyller 30 om noen år. Kanskje en fin gave til henne dersom hun liker den. – Kanskje lager jeg mange – 1 til hver av husets 4 damer. Dersom ingen vil ha den, er den så vakker at jeg kan ha den stående på en byste i stuen som et kunstverk. Sagadrakt skal det i hvertfall bli.
Todamer's Weblog 